En kampklar fagbevægelse - inspiration fra Oslo

Det historiske klassekompromisset er i oppløsning. Nå må kreftene samles til en ny, bred stormønstring.I Klassekampens spalter har det nylig vært ført en nyttig debatt om EØS, fagligpolitisk samarbeid og historiske erfaringer. Minst like viktig er strategien for framtida. Dagens utfordringer startet ikke med EØS-avtalen og EU-utvidelsen, men framveksten av en markedsliberal, overnasjonal statsdannelse har bidratt til en dramatisk endring av arbeidslivet i Europa, samtidig som EUs stadig mer fagforeningsfiendtlige politikk gjør at vi må føre kampen mot sosial dumping med tvangstrøye på.
Det organiserte arbeidslivet preges av oppløsningstendenser. Konkurranseutsetting og privatisering undergraver lønns- og arbeidsvilkår. Amerikaniserte ledelsesteorier søker å bryte ned det faglige kollektivet og gjøre oss alle til isolerte enkeltindivider. EU-utvidelsen i 2004 skapte et felles arbeidsmarked med enorme lønnsforskjeller, som nå utnyttes grovt av arbeidsgivere og myndigheter. Kombinert med avregulering av arbeidsmarkedet, økt bruk av leiefirma og midlertidige ansettelser, er dette aktive verktøy for sosial dumping.
Til tross for viktige tiltakspakker under den forrige regjeringen, øker omfanget og brer seg til stadig flere bransjer. Politiet advarer mot økende arbeidslivskriminalitet og mafiatilstander. Arbeidsgivere i tarifferte virksomheter opptrer mer aggressivt og ansatte og tillitsvalgte opplever en tøffere hverdag. En må leite for å finne virksomheter der den norske modellen fortsatt er intakt.
NHO, Spekter, Virke og KS angriper landsomfattende tariffavtaler. Sakseksempler er lærerstreiken, forslag om å innføre lovbestemt minstelønn og havnearbeiderkonflikten. Motstand mot allmenngjøring og andre viktige tiltak mot sosial dumping er ingenting annet enn en kamp for retten til å lønne ansatte under minstelønnssatser – i tariffavtaler som arbeidsgiverorganisasjonene sjøl har undertegnet. De vil åpenbart at arbeidsfolk i økende grad skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår, og har så langt vunnet fram med mye av dette ute i virksomhetene.
Høyre og Frp i regjering bidrar til at denne nyliberale utviklingen styrkes ytterligere – også ut over det som EØS-avtalen påtvinger oss. Arbeidsmiljøloven forverres for å styrke arbeidsgivernes stilling på bekostning av de ansatte. I denne prosessen blir trepartssamarbeidet satt til side – med full støtte fra NHO både når det gjelder tiltak og arbeidsmetoder. Undergravingen av den norske modellen, eller klassekompromisset, foregår med andre ord for tida både fra toppen og nedenfra i norsk arbeidsliv.
Rikelig med oljepenger, relativ lav (om enn økende) ledighet, lønnsutvikling som hittil har fulgt produktivitetsutviklingen og, ikke minst, høy organisasjonsgrad er årsaker til at styrkeforholdet mellom arbeidsgiverne og fagbevegelsen likevel ikke er så svekket hos oss som i storparten av Europa ellers. Det gjør at det fortsatt er mulig å få med Arbeiderpartiet på tiltak mot sosial dumping og for å bevare faglige rettigheter her i landet, der slike tiltak ikke butter mot EØS-regelverket, mens tilsvarende ordninger angripes av sosialdemokratiske søsterpartier i EU-land.
Mer enn noe trenger vi derfor en selvstendig fagbevegelse som opprettholder presset mot partiene. Hva betyr det?
• For det første skal vi være fagbevegelse for alle som jobber her i landet – uansett hvor de kommer fra. Vi må drive aktiv organisasjonsbygging. Kampen for eksisterende og nye tariffavtaler blir avgjørende. Tillitsvalgte og medlemmer må skoleres til å stå imot aggressive arbeidsgivere og få sterkere oppfølging og støtte fra sine fagforeninger og forbund.
• For det andre må rekrutteringen til fagforeningene først og fremst skje ut fra at medlemmene inviteres til aktivt å kjempe for sine egne interesser i samarbeid med andre – heller enn dagens overdrevne fokus på skattefradrag for fagforeningskontingent, rabattordninger og LO Favør.
• For det tredje må vi gjenreise systemkritikken og øke historiekunnskapen. Vi
Vi må samle på tvers av partier og framstå som ei sjølstendig kraft.
En kampklar fagbevegelse
trenger innføring i de grunnleggende trekkene ved kapitalismen som system, i hvordan samfunnsmessige endringer oppnås – med vekt på årsaker og drivkrefter. Hvordan lyktes det å få til den første landsomfattende tariffavtalen i 1907? Hvorfor ble hovedavtalen undertegnet i 1935? Hvilke kamper måtte til for å oppnå så vel dette som våre velferdsordninger, hvor avgjørende var styrkeforholdet – og hvordan gjenvinner vi styrke i dag?
• For det fjerde må sentrale krefter i LO selv slutte å kreve medlemskap i Arbeiderpartiet for å inneha verv og delta på ulike kurs eller konferanser. Det hemmer rekrutteringen, bidrar til passivisering, svekker alliansebygging og drar oss sjøl og Arbeiderpartiet til høyre. LOs linje fram mot valget i 2005, der vi klarte å presse Arbeiderpartiet til venstre, må fortsette og videreutvikles.
Fagbevegelsen må være pådriver og ikke en fender mellom seg sjøl og partiet. Vi må samle på tvers av partier og bygge allianser med det mål å framstå som ei sjølstendig kraft. Bare en slik fagbevegelse kan forhindre at vi taper kommende tariffoppgjør, kommune- og stortingsvalg. Første runde er streik mot angrepene på arbeidsmiljøloven. Jan Olav Andersen,

Bragt i avisen Klassekampen 13. januar 2015

Skrevet af:

Jan Olav Andersen, forhandlingsleder i El&IT-forbundet,

Roy Pedersen, leder av LO i Oslo,

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

| Emneord: